Dagens etappe skulle være på ca 30 km. Vi bestemte oss for å gjennomføre denne litt mer proffesjonelt enn gårsdagen, der vi miskalkulerte som kjent det meste av avstander og tidsbruk. Derfor tok vi frem kartet og bestemte oss for hvor vi skulle ha matpausene våre. Vi tenkte at ca åtte km mellom hovedpausene måtte gå fint, da ville siste strekka bli noe kortere enn de andre, og det måtte da funke bedre på vår mentale helse enn gårsdagens tur hvor vi liksom startet med å ta alle pausene våre og bare storkose oss i finværet... :) Vi fylte alle lommene med personlig drivstoff i form av sjokolade, nøtter, rosiner og tekake a la Frid. Nå fikk alle ansvar for sitt eget blodsukker, og det var ikkeno vits å stoppe opp og ha lange betydningsfulle samtaler hver gang noen ville ha en sjokoladebit. Her skulle vi spare tid!
 |
| Vi forlater vemodig de gode opplevelsene på Nedre Mollisjok |
Dagen begynte med lett skydekke og solen som tittet frem, men snart ble det overskyet, vind og veldig flatt lys. Det var vanskelig å se scootersporet, og vi måtte gå et stykke på ustikka løype. Da var det fint å ha med seg hunder som leder an :) Så fant vi endelig stikkene og vi staka oss videre i det konturløse landskap.
 |
| Ikke så lett å orientere seg |
Snart var vi ved første pausepost. Her var det full storm (eller stiv kuling, lett bris, hva vet vi) og vi måtte frem med fjellduken for å lage ly. Det er alltid godt å få bruk for ting man har drassa med seg mil etter mil.
Etter den solstrålende etappen vi hadde fra Jotka, gjorde det ikke så mye med væromskifte. Det var bare godt å få litt skikkelig viddevær, da føler man seg jo litt ekstra tøff! Jeg tror vi alle følte oss ganske tøffe denne dagen. Humøret var fortsatt på topp, selv med litt dårlig føre og sikt. Vi fortsatte i greit tempo mot neste delmål åtte km unna. Vi hadde kryssa ut neste stopp i løypa, men det hjalp lite når vi ikke skjønte hvor vi var på kartet... Det var veldig mange vann, knauser og myrer å holde styr på.. Alt så jo likt ut! Kompasset viste oss hvor nord var, men det hadde fint lite med saken å gjøre. Så vi fortsatte bare.
 |
| Bente på den vindfulle vidde |
 |
| Fint driv på Ludvig som fort fant ut hvor vi hadde pakka snacken |
Da vi bestemte oss for pause nr 2, føltes det ikke som vi hadde gått så langt som vi skulle.. Men vi hadde enda god tid, så vi bestemte oss for å legge inn pausen likevel. Vi hadde lagt en plan vi skulle følge, men noen ganger må man bare høre på kroppen sin som overdøver alt annet. Vi var sultne. Frem med fjellduk, termoser, matpakker og hundefor. Vi blåste nesten bort igjen, men det gjorde ingen verdens ting. Vi hadde det så godt :)
Da Frid fikk liv i GPSen sin for å sjekke status, kom hun med et noe forbauset gledeshyl. Ifølge teknologien, som vi har lært å stole mer på enn vår egne kart og kompass-kunnskaper, var vi kommet mye lenger enn antatt.. Vi hadde faktisk passert det planlagte pausepunkt nr. 2 og gått lenger enn strengt tatt nødvendig! Herlig! Da ville de to siste deletappene bli kortere og vi ville være fremme myyyyye tidligere enn forventet. Snakk om motivasjon! Nå følte vi oss enda tøffere. Skulle jo tro vi var skapt for sånne her ekspedisjoner...
 |
| Da vi fortsatte lettet skyene og gjorde oss enda lykkeligere! |
Snart gikk turen ned fra vidda og vi nærmet oss noe som begynte å ligne på sivilisasjon. Det var både godt og trist. Rart å forlate viddelandskapet, men herlig at vi klarte det!
 |
| Skogen, here we come!! |
 |
| Endelig var vi fremme ved flotte Ravnastua! |
Da vi til slutt kom til Ravnastua kjente vi at det skulle bli deilig å komme seg i hus og få på seg tørre og varme klær. Vi hadde alle tatt ansvar og tatt med oss en plastflaske vin hver, men på turen hadde vi vært så trøtte og slitne at det ble lite vinsmaking. Da var det guds lykke at vi kom så tidlig frem til Ravnastua - siste overnatting - at vi hadde god tid til å slappe av før korkene ble skrudd opp! nå hadde vi et par-tre flasker vi måtte komme til bunns i, og det var ikke snakk om at vi skulle bære en eneste dråpe over siste etappe neste dag. Vi har jo lært at man ikke skal bære med seg mer enn strengt tatt nødvendig.. Det sier seg selv at vi hadde en trivelig, og sen kveld her på siste stoppested :)
 |
| Glade jenter, og Runa som tar pull-ups fordi dagens etappe gikk som en lek |
Burde kanskje ikke nevnes at de andre besøkende på Ravnastua denne natta var en hyggelig gjeng som var kommet til de øde marker som del av et avrusningsprogram.... Vi tok selvfølgelig hensyn og gjemte øl og vin i boblejakka mens vi trippet i slalomstil over tunet ;)
Etter en superkoselig kveld med mye skåling og lovord om hverandres fantastiske innsats, hoppet vi i de søte små køyene våre og begynte å samle krefter for morgendagen. Da gjenstod det bare 17 km før vi med hånden på hjertet kunne si at vi hadde krysset Finnmarksvidda!!
