Andre etappe: Jotka Fjellstue - Mollisj... nei faen, NEDRE Mollisjok!!

Vi våknet opp mandags morgen med en vidunderlig sitring i kroppen. Nå var det på tide å få utløp for alle forventningene og starte på den virkelige ekspedisjonen som vi måtte beseire helt for egen maskin. Med tilnærmet null erfaring fra tidligere ekspedisjoner var uvissheten stor om hva som ventet oss. Var bagasjen for tung? Ble hundene fort lei? Kom vi til å gå oss bort? Gå tomme for matpakke? Om vi ble skada, hadde vi med nok bandasje og ibux? Og ikke minst: hvor i allverden skulle vi tisse når vi krysset Iešjávri, Norges 15. største innsjø, noe som innebar dårlige utsikter for tissebuskvegetasjon?? Ja bekymringene var store, men ble heldigvis overdøvet av det gode humøret i gruppa grunnet en særdeles smakfull frokost. Oppmuntrende var det også at solen tittet frem bak skyene og ga løfte om brunfarge og postkort-moments.

Så gikk startskuddet! Kursen var plottet ut på både kompass og GPS, og med vertskap som pekte retning mot scooterløypa for oss, var vi rimelig sikker på at vi var på rett spor. Irene og Bente uten bikkjer så sitt snitt til å få et forsprang, mens Frid og Runa knotet med pulker og dyr. Etter en liten stund var vi alle godt i gang i løypa. For en følelse! Vind i håret, sol på kinnene, snø under skia! Hurraaa!!!

Etter ca 500 m tok vi første stopp. Da hadde vi runda første knaus, så folket på fjellstua ikke kunne se oss mer. Nå var det å rive av seg det meste som bestod av ull for detta ble varmt! Snakk om ekte høyfjellssol. Så spradet vi videre og følte oss rimelig priviligert over allerede å ha lært noe etter null komma fem kilometer. Snart var vi ekte fjellfolk i klasse med han godeste Amundsen.

Så satte vi igang mot første delmål: Starten på Iešjávri. Vi tenkte å ta oss ei matpakkepause der, før vi skulle legge ut over den store innsjø.

Med velfjortjent påfyll i magen labbet vi ut på vannet. Vi psyket oss opp til denne uendelige økta som vi hadde blitt advart mot. Alle tanker var tømt, så vi skulle slippe å sette oss ned med rumpa bar i vilden sky. Etter kanskje en times tid i god marsj over innsjøen, traff vi tre damer i motgående retning. De satte seg ned for en pause i solveggen og heiet på oss som slet oss over det vidstrakte vann. "Nå kan dere glede dere!" ropte de, "Dere er snart ved Iešjávri!".............................. WHAT!? Joda, det viste seg at vi har totalt miskalkulert farta vår, og vi var laaangt fra der vi egentlig hadde planlagt å ta vår første nistepause. Vi var allerede sultne igjen etter den første feilparkerte pausen... Vi presset ut et pinlig "Åja.. vi trodde vi gikk på innsjøen allerede vi.. he..he", mens fjellknauser og buskaser omringet oss. Vi burde kanskje skjønt det? Jaja, vi lo oss nå halvt i hjel der en stund, før vi trasket videre mens vi ristet på hodet. Da vi endelig fant den lille innsjøen vår, var det ikke til å ta feil av...

Her tar vi ikke lett på lavt blodsukker..

 

Lykka er ei ensom busk på ei holme i selveste vannet

Bildene over forteller kanskje at turen over Iešjávri gikk veldig greit. Vi nøt hvert minutt! Stemninga var på topp da vi kom over, og regna med vi var like ved mål: Mollisjok. Men med dårlig kartlesekunnskaper og trippel-A batteri som ikke passa i GPSen, så fikk vi aldri med oss at vi hadde et godt stykke igjen.... Etter fler timer med håp om å se Mollisjok bak neste sving, begynte vi å bli slitne. Psykisk var vi nok mer forberedt på innsjøen hvor man faktisk ser enden, enn alle disse små bakkene hvor man igjen og igjen ble skuffa over det som lå bak: Ingenting. Da vi endelig kom frem til Mollisjok fikk vi den tragiske beskjeden at vi hadde bestilt overnatting på feil Mollisjok! Vi skulle videre til Nedre Mollisjok som lå 4,5 km nedover ei elv utenfor løypa! På Mollisjok var det stappa fullt, og uten dekning for å ringe etter scooter assistanse fra nedre, så vi oss nødt til å spenne fast skia igjen og fortsette ferden. Dette var kanskje den lengste økta på hele turen, og alle tok seg en liten tur ned i kjellern.. Det var musestille bortsett fra en sakte, taktfast svisj av tunge ski mot snøen nedover den uendelige elva. Og alle gikk vi og forbannet at det fantes to forskjellige Mollisjoker på vidda.

Da vi ramlet inn på gårdsplassen var Irene snar med å finne vertskapet og spørre hvorfor i all verden de lå så jævla langt unna løypa!! "E du sur?" Spurte Molles-Pierre. "Nei, men æ e jææææævlig sliten!" svarte Irene. "Vil du ha ei øl?" spurte han så. Da var hu solgt. Og alle våre tunge tanker var som blåst for vinden. Nedre Mollisjok viste seg å bli en fantastisk opptur i vår mørke, dype dal. Vi fikk tørka reinhjerte, øl på huset, fyr i peisen, bidos til middag og multer til dessert. Det ble til og med en sårt trengt tur i badstu. Og da Akita pådro seg en knekt klo, til stor fortvilelse for Runa den uerfarne og noe hysteriske hundeeier, var det som den naturligste ting i verden at vi skulle få sitte på stuegulvet og klippe negl så blodet spruta. Frid, den modige, tok på seg jobben som amputør, mens takknemlige Runa lot tårene trille. Akita tok det hele med stoisk ro, til alles forundring og beundring :)

Første dag over vidda var innholdsrik og vindunderlig, litt tung og trist, men alt i alt den flotteste dagen vi hadde hatt på veldig lang tid..

En lykkelig gjeng