Tredje etappe: Nedre Mollisjok - Ravnastua

Etter en god natts søvn på Nedre Mollisjok - vår nye favorittfjellstue - var det å karre seg ned til en bedre frokost, før vi skulle legge ut på neste etappe. Ettersom vi måtte avvike fra det opprinnelige løypesporet dagen i forveien, var vi litt bekymret for at vi måtte gå de samme 4,5 tørre kilometerne tilbake til "hoved"-Mollisjok. Men vårt flotte vertskap kom med gode nyheter igjen: de hadde selvfølgelig en snarvei til oss :)

Dagens etappe skulle være på ca 30 km. Vi bestemte oss for å gjennomføre denne litt mer proffesjonelt enn gårsdagen, der vi miskalkulerte som kjent det meste av avstander og tidsbruk. Derfor tok vi frem kartet og bestemte oss for hvor vi skulle ha matpausene våre. Vi tenkte at ca åtte km mellom hovedpausene måtte gå fint, da ville siste strekka bli noe kortere enn de andre, og det måtte da funke bedre på vår mentale helse enn gårsdagens tur hvor vi liksom startet med å ta alle pausene våre og bare storkose oss i finværet... :)  Vi fylte alle lommene med personlig drivstoff i form av sjokolade, nøtter, rosiner og tekake a la Frid. Nå fikk alle ansvar for sitt eget blodsukker, og det var ikkeno vits å stoppe opp og ha lange betydningsfulle samtaler hver gang noen ville ha en sjokoladebit. Her skulle vi spare tid!

Vi forlater vemodig de gode opplevelsene på Nedre Mollisjok

Dagen begynte med lett skydekke og solen som tittet frem, men snart ble det overskyet, vind og veldig flatt lys. Det var vanskelig å se scootersporet, og vi måtte gå et stykke på ustikka løype. Da var det fint å ha med seg hunder som leder an :) Så fant vi endelig stikkene og vi staka oss videre i det konturløse landskap.

Ikke så lett å orientere seg

Snart var vi ved første pausepost. Her var det full storm (eller stiv kuling, lett bris, hva vet vi) og vi måtte frem med fjellduken for å lage ly. Det er alltid godt å få bruk for ting man har drassa med seg mil etter mil.

Etter den solstrålende etappen vi hadde fra Jotka, gjorde det ikke så mye med væromskifte. Det var bare godt å få litt skikkelig viddevær, da føler man seg jo litt ekstra tøff! Jeg tror vi alle følte oss ganske tøffe denne dagen. Humøret var fortsatt på topp, selv med litt dårlig føre og sikt. Vi fortsatte i greit tempo mot neste delmål åtte km unna. Vi hadde kryssa ut neste stopp i løypa, men det hjalp lite når vi ikke skjønte hvor vi var på kartet... Det var veldig mange vann, knauser og myrer å holde styr på.. Alt så jo likt ut! Kompasset viste oss hvor nord var, men det hadde fint lite med saken å gjøre. Så vi fortsatte bare.

Bente på den vindfulle vidde

Fint driv på Ludvig som fort fant ut hvor vi hadde pakka snacken

Da vi bestemte oss for pause nr 2, føltes det ikke som vi hadde gått så langt som vi skulle.. Men vi hadde enda god tid, så vi bestemte oss for å legge inn pausen likevel. Vi hadde lagt en plan vi skulle følge, men noen ganger må man bare høre på kroppen sin som overdøver alt annet. Vi var sultne. Frem med fjellduk, termoser, matpakker og hundefor. Vi blåste nesten bort igjen, men det gjorde ingen verdens ting. Vi hadde det så godt :)

Da Frid fikk liv i GPSen sin for å sjekke status, kom hun med et noe forbauset gledeshyl. Ifølge teknologien, som vi har lært å stole mer på enn vår egne kart og kompass-kunnskaper, var vi kommet mye lenger enn antatt.. Vi hadde faktisk passert det planlagte pausepunkt nr. 2 og gått lenger enn strengt tatt nødvendig! Herlig! Da ville de to siste deletappene bli kortere og vi ville være fremme myyyyye tidligere enn forventet. Snakk om motivasjon! Nå følte vi oss enda tøffere. Skulle jo tro vi var skapt for sånne her ekspedisjoner...

Da vi fortsatte lettet skyene og gjorde oss enda lykkeligere!

Snart gikk turen ned fra vidda og vi nærmet oss noe som begynte å ligne på sivilisasjon. Det var både godt og trist. Rart å forlate viddelandskapet, men herlig at vi klarte det!

Skogen, here we come!!

Endelig var vi fremme ved flotte Ravnastua!

Da vi til slutt kom til Ravnastua kjente vi at det skulle bli deilig å komme seg i hus og få på seg tørre og varme klær. Vi hadde alle tatt ansvar og tatt med oss en plastflaske vin hver, men på turen hadde vi vært så trøtte og slitne at det ble lite vinsmaking. Da var det guds lykke at vi kom så tidlig frem til Ravnastua - siste overnatting - at vi hadde god tid til å slappe av før korkene ble skrudd opp! nå hadde vi et par-tre flasker vi måtte komme til bunns i, og det var ikke snakk om at vi skulle bære en eneste dråpe over siste etappe neste dag. Vi har jo lært at man ikke skal bære med seg mer enn strengt tatt nødvendig.. Det sier seg selv at vi hadde en trivelig, og sen kveld her på siste stoppested :)

Glade jenter, og Runa som tar pull-ups fordi dagens etappe gikk som en lek

Burde kanskje ikke nevnes at de andre besøkende på Ravnastua denne natta var en hyggelig gjeng som var kommet til de øde marker som del av et avrusningsprogram.... Vi tok selvfølgelig hensyn og gjemte øl og vin i boblejakka mens vi trippet i slalomstil over tunet ;)

Etter en superkoselig kveld med mye skåling og lovord om hverandres fantastiske innsats, hoppet vi i de søte små køyene våre og begynte å samle krefter for morgendagen. Da gjenstod det bare 17 km før vi med hånden på hjertet kunne si at vi hadde krysset Finnmarksvidda!!

Andre etappe: Jotka Fjellstue - Mollisj... nei faen, NEDRE Mollisjok!!

Vi våknet opp mandags morgen med en vidunderlig sitring i kroppen. Nå var det på tide å få utløp for alle forventningene og starte på den virkelige ekspedisjonen som vi måtte beseire helt for egen maskin. Med tilnærmet null erfaring fra tidligere ekspedisjoner var uvissheten stor om hva som ventet oss. Var bagasjen for tung? Ble hundene fort lei? Kom vi til å gå oss bort? Gå tomme for matpakke? Om vi ble skada, hadde vi med nok bandasje og ibux? Og ikke minst: hvor i allverden skulle vi tisse når vi krysset Iešjávri, Norges 15. største innsjø, noe som innebar dårlige utsikter for tissebuskvegetasjon?? Ja bekymringene var store, men ble heldigvis overdøvet av det gode humøret i gruppa grunnet en særdeles smakfull frokost. Oppmuntrende var det også at solen tittet frem bak skyene og ga løfte om brunfarge og postkort-moments.

Så gikk startskuddet! Kursen var plottet ut på både kompass og GPS, og med vertskap som pekte retning mot scooterløypa for oss, var vi rimelig sikker på at vi var på rett spor. Irene og Bente uten bikkjer så sitt snitt til å få et forsprang, mens Frid og Runa knotet med pulker og dyr. Etter en liten stund var vi alle godt i gang i løypa. For en følelse! Vind i håret, sol på kinnene, snø under skia! Hurraaa!!!

Etter ca 500 m tok vi første stopp. Da hadde vi runda første knaus, så folket på fjellstua ikke kunne se oss mer. Nå var det å rive av seg det meste som bestod av ull for detta ble varmt! Snakk om ekte høyfjellssol. Så spradet vi videre og følte oss rimelig priviligert over allerede å ha lært noe etter null komma fem kilometer. Snart var vi ekte fjellfolk i klasse med han godeste Amundsen.

Så satte vi igang mot første delmål: Starten på Iešjávri. Vi tenkte å ta oss ei matpakkepause der, før vi skulle legge ut over den store innsjø.

Med velfjortjent påfyll i magen labbet vi ut på vannet. Vi psyket oss opp til denne uendelige økta som vi hadde blitt advart mot. Alle tanker var tømt, så vi skulle slippe å sette oss ned med rumpa bar i vilden sky. Etter kanskje en times tid i god marsj over innsjøen, traff vi tre damer i motgående retning. De satte seg ned for en pause i solveggen og heiet på oss som slet oss over det vidstrakte vann. "Nå kan dere glede dere!" ropte de, "Dere er snart ved Iešjávri!".............................. WHAT!? Joda, det viste seg at vi har totalt miskalkulert farta vår, og vi var laaangt fra der vi egentlig hadde planlagt å ta vår første nistepause. Vi var allerede sultne igjen etter den første feilparkerte pausen... Vi presset ut et pinlig "Åja.. vi trodde vi gikk på innsjøen allerede vi.. he..he", mens fjellknauser og buskaser omringet oss. Vi burde kanskje skjønt det? Jaja, vi lo oss nå halvt i hjel der en stund, før vi trasket videre mens vi ristet på hodet. Da vi endelig fant den lille innsjøen vår, var det ikke til å ta feil av...

Her tar vi ikke lett på lavt blodsukker..

 

Lykka er ei ensom busk på ei holme i selveste vannet

Bildene over forteller kanskje at turen over Iešjávri gikk veldig greit. Vi nøt hvert minutt! Stemninga var på topp da vi kom over, og regna med vi var like ved mål: Mollisjok. Men med dårlig kartlesekunnskaper og trippel-A batteri som ikke passa i GPSen, så fikk vi aldri med oss at vi hadde et godt stykke igjen.... Etter fler timer med håp om å se Mollisjok bak neste sving, begynte vi å bli slitne. Psykisk var vi nok mer forberedt på innsjøen hvor man faktisk ser enden, enn alle disse små bakkene hvor man igjen og igjen ble skuffa over det som lå bak: Ingenting. Da vi endelig kom frem til Mollisjok fikk vi den tragiske beskjeden at vi hadde bestilt overnatting på feil Mollisjok! Vi skulle videre til Nedre Mollisjok som lå 4,5 km nedover ei elv utenfor løypa! På Mollisjok var det stappa fullt, og uten dekning for å ringe etter scooter assistanse fra nedre, så vi oss nødt til å spenne fast skia igjen og fortsette ferden. Dette var kanskje den lengste økta på hele turen, og alle tok seg en liten tur ned i kjellern.. Det var musestille bortsett fra en sakte, taktfast svisj av tunge ski mot snøen nedover den uendelige elva. Og alle gikk vi og forbannet at det fantes to forskjellige Mollisjoker på vidda.

Da vi ramlet inn på gårdsplassen var Irene snar med å finne vertskapet og spørre hvorfor i all verden de lå så jævla langt unna løypa!! "E du sur?" Spurte Molles-Pierre. "Nei, men æ e jææææævlig sliten!" svarte Irene. "Vil du ha ei øl?" spurte han så. Da var hu solgt. Og alle våre tunge tanker var som blåst for vinden. Nedre Mollisjok viste seg å bli en fantastisk opptur i vår mørke, dype dal. Vi fikk tørka reinhjerte, øl på huset, fyr i peisen, bidos til middag og multer til dessert. Det ble til og med en sårt trengt tur i badstu. Og da Akita pådro seg en knekt klo, til stor fortvilelse for Runa den uerfarne og noe hysteriske hundeeier, var det som den naturligste ting i verden at vi skulle få sitte på stuegulvet og klippe negl så blodet spruta. Frid, den modige, tok på seg jobben som amputør, mens takknemlige Runa lot tårene trille. Akita tok det hele med stoisk ro, til alles forundring og beundring :)

Første dag over vidda var innholdsrik og vindunderlig, litt tung og trist, men alt i alt den flotteste dagen vi hadde hatt på veldig lang tid..

En lykkelig gjeng

Første etappe: Pasvik - Jotka Fjellstue

Dagen for avreise begynte grytidlig søndags morgen. Bilen var test-pakket dagen i forveien, og det viste seg at vi fikk mer enn nok plass til alt rotet vårt. Klokka sju hoppet Frid, Irene, Runa, Ludvig og Akita inn i bilen på Svanhovd og starta tenninga med jubel! Irene tok på seg sjåførjobben og tråkka på gassen så det buldra i Bjørkealléen. Bente ble plukket opp før vi svingte inn på E6 med kurs mot første stopp: Kárášjohka!!

Har vel aldri vært så moro å tanke bil før!

En lattermild og gira gjeng på vei mot det ukjente

Luftetur ved sjekkpunkt Sápmi Park :)

Fra Karasjok var det på tide å hoppe på bussen til Alta. På bussholdeplassen sto det to busser, en til Alta, den andre til Kirkenes.. Her var absolutt siste mulighet å ombestemme seg! Men det fristet fint lite å dra hjemover igjen, så snart satt vi alle godt plantet i bussen til Alta. Vel fremme ble vi plukket opp av Steinar fra Jotka Fjellstue. Turen opp på høyfjellet besto av mye tull og tøys, latter og halloi! Vi var i klinkende godt humør og gledet oss til å være ferdig med eksos-etappen, og legge oss i henholdsvis oppredde senger og lakenposer! Frid og Runa med hundene tok på seg skia fra parkeringa og galloperte de siste 3,5 km til Jotka, mens Irene og Bente med all bagasje ble fraktet med snøscooter.

 

Vel fremme disket vi opp med ost, kjeks, vin og en liten dram for å feire, mens vi frisket opp kompass-kunnskapene og prøvde å stappe AAA batterier i GPSen som brukte AA batteri... Endelig var eventyret i gang, og vi hadde ingen problem med å drite oss litt ut på veien!

Fjellvettreglene

Med filmer som «Alive», «Eight Below» og «Dramaet på Svalbard» friskt i minne tar vi for oss de viktige fjellvettreglene før vi legger ut på tur. Det er ingenting som slår det å være godt forberedt og å ta forholdsregler. 

1. Legg ikke ut på langtur uten trening 

Trening før en sånn her tur er selvfølgelig viktig. Fysisk trening er vel og bra, men det er nok like så viktig å lære seg å takle hindringer og andre prøvelser. 
 

Lærerikt, om enn noe usannsynlig problemstilling på vidda

Ski, staver og hunder med sterke meninger er en kombinasjon som må øves på

2. Meld fra hvor du går 
 

Jotka – Mollisjok – Ravnastua – Asjabasjaa.. Sånn, da vet alle det.

3. Vis respekt for været og værmeldingene

Tror vi for lengst har mistet respekt for værmeldingene - vi forbereder oss på møkkavær uansett hva! Men vi satser på bikini-vær og masse "Åååå, har du vært i syden??"-kommentarer når vi kommer hjem.

4. Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever

 

Vi har allerede hatt romfordeling på fjelldukene.  

5. Lytt til erfarne fjellfolk

Håper å treffe disse på vidda.. evt. på bussen fra Karasjok til Alta

6. Bruk kart og kompass

«Ta alltid med kart og kompass på turen, og lær deg å bruke det.» 
 

Nord er dit. Okei, da kan vi kompass.

7. Gå ikke alene 

 

Etter 70 km med fire skravlekjærringer tipper jeg vedkommende som skrev fjellvettreglene hadde revurdert dette punktet.

8. Vend i tide - det er ingen skam å snu 

 

Vi sier oss bare uenige i denne regelen. 

 

9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig

Vi har alle store planer om å spare på kreftene langs ruta, dette blir kosetur de luxe! Og så har vi jo disse to som skal hjelpe oss å komme trygt frem.. De har også god erfaring med å spare krefter. 

 

Ludvig Ulvang

Akita Gulliksen Niska

Endelig!

 

Endelig er det offisielt, kun ei uke før avreise: Vi skal på tur!! «Vi» består av fire jenter og to hunder, som har tenkt å rutsje over Finnmarksvidda på ski og poter. Planen er å starte fra Jotka og forhåpentligvis komme helskinnet frem til Karasjok, i løpet av tre dager. Vi får skyss fra Alta til Jotka Fjellstue. Her skal vi da ha vår første overnatting, før vi i det hele tatt har fått planta snø under skia. Tipper det blir litt vinsmaking og kanskje noen nervøse sammenbrudd denne aftenen. Dagen derpå starter hardkjøret!

Etappene går som følger:

Dag 1: Jotkajavri - Mollisjok – 30 km

Dag 2: Mollisjok - Ravnastua – 25 km

Dag 3: Ravnastua – En eller annen plass langs Riksvei 92 – 17 km

Reisefølget består av Irene, Frid, Bente, Runa, Ludvig og Akita. De to sistnevne har dobbelt så mange bein som oss andre, noe man skulle tro var en fordel, men vi tobeinte tidsutjevner med spesialglidede ski.

Selve planleggingen av ekspedisjonen har vært noe sporadisk. Vi har fått til ett felles møte med alle tilstede, der hovedtemaet var strikkeoppskrift på fasjonable ullunderbukser. Strikkeplanene ble lagt på hylla dog, det var fort kort tid før avreise..

Frid og Runa har gjentatte ganger bevist at de har null retningssans, interessant nok peker de gjerne ut samme feil retning. Dette er i og for seg litt sjarmerende og kunne kanskje vært forsket på, men vi fant nå ut at det var på tide å ta ansvar og lære oss å bruke GPS. GPS-treningen viste seg å kreve noe tekniske ferdigheter, som vi fortsatt sliter litt med.. Vi tar den uansett med, samt gammeldags kart og kompass, og så håper vi innerst inne på at det er godt skiltet langs Vidda Highway.

Denne uka satser vi på at alle detaljene før avreise faller på plass, så vi kan sette oss glade og og friske i bilen på søndag og kjøre de små milene fra Pasvik/Kirkenes til Alta.

Vi gleder oss!!!

Til slutt vil vi sende store takker til Tor-Arne som har spesialglidet skia våre, Geir som har forsøkt gi oss håpløse en opplæring i GPS og Kjersti og Line som holder fortet i Pasvik mens vi er borte!!